Den lange historien
Fra 1875 og utover mot 1880 vet vi at det pågikk en diskusjon i Fyrvesenet og i flere departementer om å få et nytt fyr på den indre siden av Vestfjorden, mellom Helligvær og Tranøy. Dette var særlig begrunnet med den store trafikken av båter til og fra Lofoten. Det naturlige for båter som kom sørfra, var å følge leia innaskjærs til de hadde passert Grøtøya. Deretter la de kursen rett over Vestfjorden, for eksempel til Skrova eller til Svolvær, et åpent og værhardt havområde. Samme rute ble fulgt på tilbaketuren, og her var det særlig at man følte behov for et nytt fyr som skulle lede båtene inn i trygt farvann igjen.
Antall båter som hvert år passerte Grøtøya på vei til og fra Lofoten, ble anslått å være ca. 3.000 med en samlet besetning på ca. 15.000 mann. Dessuten var det en ikke ubetydelig trafikk av handelsfartøyer.
I en uttalelse fra Fyrdirektøren til Stortinget i 1880 finner vi:
”Fyrdirektøren paapeger at Grøtø for det søndenfra til lofotfisket søgende, meget betydelige Antal Baade, ligesom ogsaa for en del andre mindre Fartøier, er det sted, hvorfra de holde ut og søge ind. Distansen mellom nevnte sted og de store Fiskevær i Skraaven og Svolvær er nemlig kun 4 a 5 Mile.”
Det var lenge tvil om hvor det nye fyret skulle legges. Det måtte bli i nærheten av Grøtøya, men farvannet var urent, og man hadde dårlige kart. Sommeren 1880 ble området hydrografert og Fyrdirektøren anbefalte at fyret skulle legges til Flatøya.
Flatøya tilhørte tidligere gården Løvøy, men i 1881 solgte Løvøyas daværende eier, P. A. Dahl Flatøya, med ”to hosliggende holmer” til Fyrvesenet for kr. 1.500,-. Denne prisen ble av Fyrdirektøren ansett for å være meget rimelig.
Da plasseringa først var avgjort, skjedde tingene raskt. Det ble satt opp et kostnadsoverslag for hele fyranlegget på kr. 40.000,-. I budsjettåret 1880/81 ble det bevilget kr. 20.000,-. Det var midler som egentlig var avsatt til å fullføre fyret på Ytterøya, men de ble overført til Flatøya for å komme i gang med arbeidet. Året etter ble det på nytt bevilget kr. 20.000,-, og da fyret sto ferdig i 1882, hadde det totalt kostet kr. 44.990,-.
Arbeidet kom i gang i 1881 og ble ledet av Ole Jermundsen. Regnskapsfører var fyrvokter Ulriksen fra Vågø, og til skyss hadde de ei listerskøyte med Hans Giske som skipper. Hvor mange som tok del i arbeidet er noe usikkert, m en i en periode vet vi at det arbeidet ti mann på anlegget. En snekkermester Trønder-Olsen fra Kobbervik tok seg av snekkerarbeidet.
Fredag 13. oktober 1882 sto Flatøy fyrstasjon ferdig med en hovedbygning i betong, bygd sammen med et lavt tårn, et uthus med fjøs, høyloft, vedbod, arbeidsrom og verksted, i tillegg til et naust. En sisterne sørget for vannforsyning av regnvann gjennom rør fra takrennene. Mot Vestfjorden sto en flaggstang, og ca. 450 meters vei førte til et naust ved havet med opptrekksspill for båter. Senere ble det bygget et aggregathus, en torvsjå og et sommerfjøs.
Den 15. november 1882 ble fyret tent, og da var Richard Aleksander Koch ansatt som den første fyrvokteren.
Helsestellet for fyrvokterne på slutten av 1800-tallet var ganske forskjellig fra det vi er vant med i dag. På våren 1894 søkte fyrvokter Knut Dørum om kr. 200,- for å reise på kur for lungetæring. Han hadde både legeattest, en anbefaling fra firmaet Arnt Schiønings Sønner på Grøtøya og en anbefaling fra Fyrdirektøren i Oslo. Likevel avslo departementet søknaden hans med følgende begrunnelse: ”idet der ikke haves nogen bevilgning hvor af et saadant sygestipendium kan tages”. Seks måneder senere ser vi en kort merknad i et budsjettnotat: ”fyrvokter død av tæring”.
I februar 1894 fikk enka til fyrvokter Dørum beskjed om at hun overlates pasningen av fyret til 30. juni, på betingelse av at hun har en voksen og pålitelig mann til hjelp på stasjonen. I mars kom det så beskjed om at distriktslegen i Steigen hadde gitt på legg om at fyrbygningen skulle desinfiseres, luftes ut og males. Enka måtte derfor flytte ut alle sine saker innen utgangen av mars, men hun kunne fortsatt være der til utgangen av juni om hun ønsket det. Da skulle stasjonen overleveres til en Paaske fra Henningsvær.
Hva slags signaler fyret sendte i den første tida, vet vi ikke men på 1920-tallet var det i bruk ei toveikers lampe med et fjerdeordens blinkapparat. Blinkapparatet skulle trekkes opp hver fjerde time. Lykta lyste i to sektorer, en rød og en hvit. Den ble tent hvert år den 4. august og slokket den 2. mai.
Flatøy fyr var i drift under hele andre verdenskrig, og det virker som om det var relativt rolig der. Følgende brev ble sendt til Fyrdirektøren i Oslo den 14.11.42:
Herr Fyrdirektøren, Oslo
Vedrørende krigsoperasjoner:
Det kan ikke sees av fyrets bøker eller andre antegnelser, noget angående krigen, det eneste en slukningsordre i radio – som står anført i journal 9. april. Jeg har også spurt fyrets postfører, han trodde ikke at Fyrmester Havøy hadde iakttaget noe av betydning.
Likevel må det jo ha vært aktivitet der under krigen, for den 10. mai 1945 sendte fyrvokter Johan Sørensen et brev til Fyrdirektøren der det står, blant annet, følgende:
Den 9. mai d.å. avreiste den tyske vakt herfra, med alt sitt rask og uhygge. Jeg har fått nøylene og låst barakkene samt spikret igjen vinduslemmer. Det er meget å ordne etter dem på leirplassen i sær glass og flaskeskår m.v. og skyttergraver og 2 * 300 meter piggtrådsperring.
Så kommer en detaljert beskrivelse av det som sto igjen etter tyskerne. Blant annet to barakker og en peilestasjon, diverse redskaper og møbler og utenfor husene 1 anleggstrille, ca. 4 hl kull og div sjø- og landkabel.
Han antar at sjøkabelen går til Steigberget og muligens til Ålstad. Kabelen går fram til peilestasjonen (ca. 70 m fra fyrbygningen) og fyrvokteren håper at den blir tilhørende stasjonen på øya. Han påpeker også at veien fra landingsstedet er blitt sterkt skadet på grunn av den transport som tyskerne hadde drevet der, og at det vil kreve mye arbeid å reparere den.
Etter krigen ble livet noe mer normalt, men de som arbeidet på fyrene langs kysten hadde nok et ganske tøft liv. Det ser vi av følgende brev til Fyrdirektøren, datert den 11. november 1947:
Herr Fyrdirektøren, Oslo
Journalavskriften fra forrige måned kommer litt forsinket da jeg på grunn av blindtarmbetendelse ikke kunde sitte å skrive. Jeg har vært syk i over 3 uker; men har tatt korte nattevakter mens kona fik hvile litt.
Hushjelpen fik omtrent samtidig også samme sykdom og var meget dårlig, vi fik hende av gårde til Bodø Sykehus den 4. januar, men vet ikke enda om hun på grunn av transporten kom fram i live, da hun måtte gå fra fyrbygningen til landingen 465 m og anstrenge seg for å komme om bord i postførerens båt, likeså videre om bord i lokalen.
Vi hadde ingen forbindelse me land så vi kunde skaffe sykekurv, å lokalen var ventende da postbåten kom. Det var langvarig storm.
Håper det snart må bli en bedre ordning på dette isolerte sted – både med telefon og innretning for å få båter ut og opp.
Situasjonen er den samme som i 1894 da fyrvokter K. Dørum døde og enken sat i 3 dager på øya før det kom folk.
Det er vist ikke mange fanger nu f.t. som har det verre.
Ærbødigst,
Johan Sørensen.
De hadde forbindelse med verden rundt seg kun gjennom post eller hvis de kunne sette ut båt. Det var heller ikke ofte at de hadde post, noe følgende brev viser:
Herr Fyrdirektøren, Oslo
Ang. postføreren.
Tillater meg å spørge Herr Fyrdirektøren om vi kan faa postføreren utover hit hver 7. dag fra i oktober, mot som nu er han bare hver 10. dag.
Ser av hans kontrakt at det ved ansettelsen er tat forbehold om at gaa over til postføring hver 8. dag fra sommeren 1947.
Ærbødigst,
Julius Øksengård
Julius Øksengård var den siste fyrvokteren på Flatøy fyr. Han overtok drifta den 13. august 1947 og var der til fyret ble nedlagt i 1966. Familien Øksengård flyttet da til Nordskot.
I 1954 ble fyret elektrifisert med strøm fra egne aggregater. Da fyret ble lagt ned som bemannet fyrstasjon i 1966, ble det erstattet med en automatisk Dalén acetylengass fyrlykt litt lenger nord på øya. Nå drives den med solceller og batterier.
Etter 1966 ble fyret utsatt for hærverk, men i 1985 fikk Steigen Sportsdykkerklubb leie den gamle fyrstasjonen. Klubben fikk leie den gratis for klubbhus mot at fyret ble restaurert og vedlikeholdt. I tjue år hadde Steigen Sportsdykkerklubb en avtale med Kystverket, og det ble gjort et betydelig opprustingsarbeid. Klubben fikk økonomisk støtte fra mange hold til dette arbeidet.
I 1992 fredet Riksantikvaren Flatøy fyrstasjon med hjemmel i Lov om kulturminner av 9.6.1978.
I 1999 ble alle bygningene tilhørende fyret, deres eksteriør og interiør, spesielt opprinnelig hovedstruktur og romfordeling, fredet.
I 2006 ble fyret overdratt fra Kystverket til Direktoratet for Naturforvaltning. Samme år inngikk Steigen kommune en avtale med Direktoratet for Naturforvaltning om forvaltning av Flatøy Fyrstasjon, og det ble bevilget kr. 1,3 millioner til restaurering av anlegget. Det ble også inngått avtale mellom Steigen kommune og Venner av Flatøy fyr om drift og vedlikehold av eiendommen. I 2010 ble det bevilget kr. 100.000 fra Miljødirektoratet og kr. 1.364.000 fra Direktoratet for Naturforvaltning til restaurering av Flatøy fyr.